Lo dudo (I doubt it)

På spansk finnes det en helt egen måte å uttrykke verb på som heter konjunktiv. Det er nesten som en egen verbtid, bortsett fra at den finnes både i presens, preteritum, perfektum og alle de andre. Den viser tvil. De kan for eksempel si "No creo que la mesa sea blanca". Beklager for elendig spansk, men det skal ihvertfall bety "Jeg tror ikke at bordet er hvitt". Vanligvis, når man på spansk snakker om bord i nåtid, sier man "es". "La mesa es blanca". Man kan bruke konjunktiv til andre ting også, for eksempel til høflige påbud, men det er den nektende formen jeg har bitt meg i merke med (er det egentlig et uttrykk? Perhaps, men lo dudo (Ay, se der - tre språk i en setning! *Stolt*)). Grunnen til at dette fascinerer meg er at man kan uttrykke tvil kun ved måten man sier et verb på.

Og jeg trenger det, for jeg tviler. Og bekymrer meg. Om altfor mye. Men særlig skolen. Kan det være mulig å ha det så awesome som det ser ut som de har det på bildene på facebooksiden deres? Kommer jeg til å ha det så fint der? Kommer jeg til å være den eneste liberale/humanistiske/demokratiske/whatever? Kommer jeg til å bli overveldet av alle aktivitetene? Av skolen, og IB? Av kultursjokket? Kommer jeg til å finne meg selv, eller gjøre det motsatte, tvinge meg selv inn i den boksen samfunnet vil ha meg i? Er det teit av meg å synes at skoler som har 20 ord lange navn høres mye proffere ut?(Heh.) Vil rommet mitt fylles av edderkopper, slanger, skorpioner og bed bugs? Hva om jeg ikke går sammen med mine mest sannsynlig tre roomies? Hva om jeg ikke klarer IB? (denne er så fremtredende at den må nevnes to ganger. Minst.) Enn om det blir for varmt? (Ifølge nettet er det nå 25 graders forskjell mellom Bergstaden og Sedona - 7 vs. 32) Enn om jeg ikke takler fargeforandringen? (Illustrert nedenfor.)

Jeg reiser herfra. 

Herfra. Forresten, se hvor grønt det er! Det har nettopp regnet. Gorgeous, gorgeous!  (Sagt inni hodet med stemmen til hun fra den der malingsreklamen)

Og hit. Jeg reiser hit. Hvor alt er glitrende rødt og oransje, i flammer. Bildekilde. 

Men så ser jeg på bilder av Sedona. Det lyser der. Og jeg ser på bildene av skolen. Gleden er der. Det er uvirkelig for meg at det er dit jeg skal. Kanskje det er derfor jeg tviler så mye, jeg hadde aldri trodd at noen av drømmene mine skulle bli virkelige så fort. Kanskje er det derfor jeg ikke tør å håpe at det er så fantastisk som det virker. Men så husker jeg uttrykket "Doubt killed more dreams than failure ever will" og jeg ser på bildene av skolen, folkene og stedet - og jeg håper.  

Forresten, on a completely different note, gratulerer så mye til Class of '13 som gikk ut av VVS idag! 

Masse love.