Far vel

Måtte livet fare deg bra.. (Er det et uttrykk? Hvis ikke så later vi som.)

Nå sitter jeg i leiligheten i Oslo, etter å ha brukt x antall timer på å kjøre hit igår. På grunn av den tidligere flommen og tungtrafikk var vi nødt til å kjøre omkjøringer, på små, kronglete veier hvor jeg ikke turte å kjøre  fortere enn type femti km/t. Så yay.

Men, kvelden før igår, sa jeg farvel til ei som skal til Australia for ett år. Men det var ikke farvel. Det føltes som om vi skulle komme til å treffes igjen i løpet av maks ei uke, og ikke som om jeg må vente med å se henne igjen til neste juni, på andre siden av et eventyr for oss begge. Det var ikke farvel. Det var "vi sees snart igjen". Det gjør vi. Og måtte livet fare henne vel, til vi ses igjen. Jeg kommer hjem til jul, det gjør ikke hun.

Så, far vel. Ha en fantastisk tur. Skap nye minner, opplev en ny verden, og så møter jeg deg på andre siden, hvor vi deler opplevelsen av et eventyr som de hjemme ikke har hatt tilgang til.

Love ya.

(Dette innlegget ble publisert lenge etter det skulle bli det, men heldigvis har hun ikke reist, enda. Lykke til!) 

"Mamma, gjett hva jeg gjorde på skolen idag... Feil. Jeg klappet en ørn."

Om det ikke var akkurat i dag (for jeg var ikke på skolen i dag fordi SOMMERFERIE) så gjør det ikke så mye. 1STB tilbrakte den nest siste skoledagen i første klasse ute på ørnetur med den skjønne, nå pensjonerte, naturfaglæreren vår. Ja, han er virkelig skjønn, og jeg kommer til å savne han masse. Til tross for sine sytti år klatret han ned i ørnereirene med forbausende styrke og balanse, og hentet opp to ørnekyllinger som han puttet i sekken sin. Før alle hårene til PETA-folk og andre dyrevelferdsinteresserte reiser seg i forskrekkelse – ørnene skulle ringmerkes. Og ifølge vår kjære lærer ble de like forstyrret om det kom én som om det kom 30 folk. Så jeg bestemte meg for bare å nyte det – herregud, jeg tok på en kongeørn! Det er noe jeg tviler på at jeg noensinne kommer til å gjøre igjen. Med mindre jeg blir ørneforsker, som jo høres kult ut, så kanskje … I don’t know. Men siden ord sier mer enn bilder (uhm … finn én feil.), så legger jeg ut masse bilder istedenfor å bable mer.

Ut på tur! 

Utsikten i seg selv var egentlig verdt det. Dette var rett ovenfor der vi parkerte - altså det laveste  punktet på turen. 

Luuuve

Vi klatret ned til reiret - det var "bare" cirka femti meter ned og passe bratt. Jeg tok selvfølgelig med mitt EOS 7D. Smart, vett'.

Fem uker gamle Signe Ørn svetter gjennom tunga som en hund.

Signe er kul og badass til tross (tulla) for eggstokkene sine. 

Vanskelig å se, men her går det ganske rett nedover. 

I den samme sekken som ørnen Ismail og en død jordugle for øyeblikket lå i, bruker læreren vår å ha matpakka si i. 

Klørne er på samme tid skremmende og sykt søte. 

Tre uker gamle Ismail. Sjekk forskjellen i fjærdrakten, han har kun barnedun, mens Signe hadde begynt å utvikle litt flygefjær. Her blunker han forresten med det høyre øyet. Asmness. 

Ismail Ørn sier farvel.

 Alle bildene er copyrightede, yadda yadda yadda. Seriously though. 

Ørnehilsen

What going truly means (Oi, var det sommer igjen?)

67.. 66... 65...

Idag er det 65 dager til jeg drar. Det er fire dager igjen av første klasse. Vi hadde vårt siste RKU-møte før sommeren idag. Woah, hva skjedde? Det var jo nettopp 100 dager igjen til jeg skulle dra, og nesten 40 igjen av skoleåret.. What?
Et eller annet sted mellom oppryddingen av skolebøker og den siste kaken med den herlige gjengen i Røde Kors Ungdom begynte det nesten å slå meg (men ikke helt, det tror jeg ikke det gjør før jeg står der i dormen min på skolen). Jeg drar ikke bare til noe, jeg forlater også mye av det som er aller nærmest hjertet mitt (som folk, for eksempel). Jeg reiser vekk fra den totalt normale klassen min, hvor DDE og Røff eller Rampe eller noe, de som hadde Møkkamann ihvertfall, dundrer gjennom klasserommet i matfri ved siden av hard dubstep og den nyeste popmusikken. Jeg fjerner meg selv omtrent 9000 kilometer fra de utrolig fantastiske vennene mine, som alle er like normale. True story. Jeg flytter (på en måte) ut fra huset jeg vokste opp i, den kjære mamman min, og den slightly nevrotiske Milla'n min. Jeg forlater brunost, som jeg vanligvis spiser i hver lunsj og noen ganger til kvelds også. På en måte gleder jeg meg til å savne brunost, though, i og med at det på en måte var et av målene mine for det kommende året (neida. Joda.). Jeg mister muligheten til å gå barfot eller i sokkelesten hjemme (det står nemlig i skolereglementet at alle skal ha på sko "at all times" fordi det er modest og respektfullt). Jeg reiser fra hele nettverket mitt, hele familien min, og alle de i lokalsamfunnet som ved å høre etternavnet mitt kan plassere meg. Jeg reiser alene. Det er skremmende, sykt skremmende. Jeg tas lengre ut av komfortsonen min enn jeg noensinne har vært. Men jeg vet at uansett hva jeg ofrer, er det verdt det. For jeg vokser. Opp.

(Oog jeg har begynt å lade opp til Skeive Dager 2013! Sommeren blir fantastisk.)

Love,

7 days...

Ganger ti.

Jeg kan ikke egentlig tro det, det er bare ti uker til jeg reiser. Og i og med at ukene mine forsvinner før jeg rekker å registrere at de er her, tror jeg det kommer til å gå sånn passe fort. Hvis det er flere enn meg som føler at alt jeg snakker om på bloggæn er hvor fort tiden går, rekk opp hånda.

Telefonbakgrunn: Ay. bildekilde

 Anyways. Har hatt en liten pause fra livet de siste dagene. Hadde et slags lite sammenbrudd denne uka hvor både crazy synging av imaginære sanger, tårer og nedsenket hjernekapasitet var involvert, etter det maraton jeg føler denne våren har vært, og jeg ble nødt til å ta en pause. Derfor har denne helga blitt brukt til glorious procrastination. Neida. (Joda.) Litt emailsending har det blitt tid til. Og jeg og mamma har ryddet ut av badet. Vi kastet tre bæreposer med produkter, og jeg skjemmes litt over verden. I tillegg har jeg laget body butter idag. Jeg fulgte denne oppskriften fra One Good Thing by Jillee, og den ble så deilig at jeg måtte dusje en ekstra gang bare for å dekke meg selv i den.  

I andre nyheter så er jeg endelig klar til å søke visum, fagvalgene mine er nesten spikret fra min side, og det er 39 grader i Phoenix idag, ifølge TV2 Nyhetskanalen. 

Fagvalgene mine er forresten, for de spesielt interesserte: 

English Literature SL 

Spanish B HL 

Social & Cultural Anthropology HL ELLER Economy HL 

Biology HL 

Maths SL (Ikke Studies) 

Theatre HL 

Disse fagene er så klart ikke spikret før de er godkjent av skolen og fungerer i en timeplan, noe jeg ikke får vite før tidligst i Juli, men dette er min foreløpige seleksjon. Veldig usikker på om jeg skal ta økonomi eller antropologi though, da jeg kanskje var litt mer interessert i økonomi, men det faget går halvveis online, og det vet jeg ikke om jeg er så keen på. I tillegg er antropologi visstnok ganske stort på VVS, var en del av den originale læreplanen (de skiftet til IB i 2005 tror jeg det var), og det virker som om de får gjøre en del kule ting.. Men jeg vet ikke, tiden får vise. Og ja, jeg skal ta fire HLs. For de uinnvidde er HL Higher Level og SL Standard Level, forskjellen ligger i timeantall per uke, fem for HL og tre for SL, og det normale er å ta tre av hver. Jeg har snakket med IB-koordinatoren på skolen, da, og hun sa at disse fire HLene er en ganske grei kombinasjon. Så yay! 

Men nå skal jeg gå og problemstille Martina Gaux' forfatterskap til en presentasjon i norsk. En fantastisk søndagskveld, med andre ord. 

70 dager... 

Lo dudo (I doubt it)

På spansk finnes det en helt egen måte å uttrykke verb på som heter konjunktiv. Det er nesten som en egen verbtid, bortsett fra at den finnes både i presens, preteritum, perfektum og alle de andre. Den viser tvil. De kan for eksempel si "No creo que la mesa sea blanca". Beklager for elendig spansk, men det skal ihvertfall bety "Jeg tror ikke at bordet er hvitt". Vanligvis, når man på spansk snakker om bord i nåtid, sier man "es". "La mesa es blanca". Man kan bruke konjunktiv til andre ting også, for eksempel til høflige påbud, men det er den nektende formen jeg har bitt meg i merke med (er det egentlig et uttrykk? Perhaps, men lo dudo (Ay, se der - tre språk i en setning! *Stolt*)). Grunnen til at dette fascinerer meg er at man kan uttrykke tvil kun ved måten man sier et verb på.

Og jeg trenger det, for jeg tviler. Og bekymrer meg. Om altfor mye. Men særlig skolen. Kan det være mulig å ha det så awesome som det ser ut som de har det på bildene på facebooksiden deres? Kommer jeg til å ha det så fint der? Kommer jeg til å være den eneste liberale/humanistiske/demokratiske/whatever? Kommer jeg til å bli overveldet av alle aktivitetene? Av skolen, og IB? Av kultursjokket? Kommer jeg til å finne meg selv, eller gjøre det motsatte, tvinge meg selv inn i den boksen samfunnet vil ha meg i? Er det teit av meg å synes at skoler som har 20 ord lange navn høres mye proffere ut?(Heh.) Vil rommet mitt fylles av edderkopper, slanger, skorpioner og bed bugs? Hva om jeg ikke går sammen med mine mest sannsynlig tre roomies? Hva om jeg ikke klarer IB? (denne er så fremtredende at den må nevnes to ganger. Minst.) Enn om det blir for varmt? (Ifølge nettet er det nå 25 graders forskjell mellom Bergstaden og Sedona - 7 vs. 32) Enn om jeg ikke takler fargeforandringen? (Illustrert nedenfor.)

Jeg reiser herfra. 

Herfra. Forresten, se hvor grønt det er! Det har nettopp regnet. Gorgeous, gorgeous!  (Sagt inni hodet med stemmen til hun fra den der malingsreklamen)

Og hit. Jeg reiser hit. Hvor alt er glitrende rødt og oransje, i flammer. Bildekilde. 

Men så ser jeg på bilder av Sedona. Det lyser der. Og jeg ser på bildene av skolen. Gleden er der. Det er uvirkelig for meg at det er dit jeg skal. Kanskje det er derfor jeg tviler så mye, jeg hadde aldri trodd at noen av drømmene mine skulle bli virkelige så fort. Kanskje er det derfor jeg ikke tør å håpe at det er så fantastisk som det virker. Men så husker jeg uttrykket "Doubt killed more dreams than failure ever will" og jeg ser på bildene av skolen, folkene og stedet - og jeg håper.  

Forresten, on a completely different note, gratulerer så mye til Class of '13 som gikk ut av VVS idag! 

Masse love.