Norsken min er dårlig.

Jeg snakker ganske flytende engelsk, jeg klarer såvidt å stotre meg ivei på spansk, men norsken min suger. Det er ikke noe jeg kan eller skal nekte på.
Det er lenge siden sist jeg leste en helt ekte bok, så mesteparten av det jeg leser er blogger (og fanfiction, men det snakker vi ikke så høyt om). På engelsk.
Samtidig er det ikke alle av de bloggerne jeg leser som skriver spesielt bra eller korrekt engelsk, noe som også fører til at engelsken min er... i mangel på bedre ord; mindre sofistikert.
Det blir kanskje litt norwenglish. Men hva er egentlig norwenglish?

Is it inglisj laik dis ver der is a hevvy æksent?

Eller

Er det sånn norsk, like, som er kinda awkward men slightly awesome likevel?

We don't know. Det er kanskje et slags kontinuum, med litt anglifisert norsk på den ene siden og engelsk med norske trekk på den andre. Jeg vil tro jeg er et sted i midten.  

Endel folk har snakket om hvordan nynorsk må gi tapt for bokmål, og noen har nevnt at det er det samme med språkene norsk og engelsk. Vi underkaster oss for flertallet. Jeg vil ikke det, jeg vil beholde mangfoldet i språkene, men samtidig er jo alle språkene dynamiske, de forandrer seg stadig og blir utsatt for nye påvirkninger. Det vi snakker i dag er jo ikke likt norsk for 500 år siden, ei heller den som eksisterte for bare femti år siden. Og kanskje er det like greit?

Men norsken min er snart vasket vekk, og det er ikke kult. Jeg er bekymret for at når jeg kommer til USA kommer muligheten min til å snakke morsmålet mitt forsvinne. Det er litt derfor jeg har laget denne bloggen, for å opprettholde originalspråket mitt, men jeg kjenner allerede nå at det ikke er det foretrukne språket mitt. Jeg vil skrive på engelsk. Kanskje, når jeg kommer til Arizona, begynner jeg med akkurat det. Kanskje jeg glemmer å snakke norsk til jeg kommer hjem. Det blir nok litt awkward.